Hastein Trulsrud /

Flukten til Sverige

 

            -  Jeg var atten og et halvt år da krigen kom, forteller Halstein Trulsrud (89). – Vi hørte på nyhetene om kvelden 8. april at en større tysk flåtestyrke var på vei nordover, men ingen reagerte noe særlig på det. Dagen etter var invasjonen et faktum og det var luftkamper over Fornebo og Vestre Bærum.
Han forteller om et minne som har satt seg spesielt godt fast. Det første møtet med okkupasjonsmakten da en bataljon tyske soldater marsjerte gjennom Lommedalen.
- Jeg arbeidet hjemme på gården og skulle kjøre melka på meieriet om morgenen. Fra gården kunne jeg se de første soldatene komme på Lommedalsveien. Først et par speidere, så etter hvert flere og flere. Da jeg kom til Lommedalens Handelsforening, var det fullt av tyske soldater inne i butikken. De hadde vekket bestyreren og fått åpnet butikken. Det hadde jo lenge vært rasjonering i Tyskland, så soldatene forsynte seg grådig av sjokolade, smør og godsaker.
Etterpå vasset tyskerne i 30 cm nysnø over Krokskogen til Sundvollen. Her var broen over til Sundøya sprengt av norske soldater og tyskerne måtte ut på isen for å komme videre. Her falt mange tyskere for kuler fra nordmenn som lå på den andre siden.
Mens Halstein gikk på landbrukskole både i Aust-Agder og på Hvam i Akerhus de første krigsårene, kom brødrene Kristen og Pål med i hjemmestyrkene i MILORG 13313. De var fullt opptatt med å følge med på særmeldinger fra London om våpenslipp og sabotasjeoppdrag.

I 1944 utstedte tyskerne en forordning om at gutter i alderen 19-23 år skulle registreres. Hjemmefronten fryktet at det kunne bety innkalling til tysk krigstjeneste.
- Vi fikk ordre fra Hjemmefronten om å gå i dekning på skogen, forteller Halstein. Min bror Sveinung og jeg var i den aldersgruppen og gikk i dekning sammen med 8 andre gutter. Vi hadde etter hvert tilhold i flere hytter i Trulsrudmarka, og Hjemmefronten sørget for at vi fikk mat. Havregryn, melk og hermetikk. Vi organiserte vakt om nettene og levde i grunnen i spenning hele tiden. Når det kom melding om tysk razzia, byttet vi skjulested. Mange hytter ble brutt opp i jakten på motstandsfolk.
Til slutt ble situasjonen uholdbar, og det ble besluttet å organisere transport til Sverige. Og deretter skulle de videre til England og de væpnede styrker der. 8 stykker skulle reise hver for seg til Oslo og samles der før transporten mot grensen.
- Jeg tok 07.35-bussen fra Lommedalen til Oslo 8. august 1944. Der skulle jeg treffe en kar utenfor klokka på Universitetet og han skulle ha en stor sikkerhetsnål i det ene buksebenet. Det gikk greit, men vi manglet to mann. De skulle ta Kolsåsbanen, men hadde ikke gjenkjent kontaktpersonen sin og ble igjen. Jeg dro derfor tilbake for å hente dem.


På grunn av denne forsinkelsen måtte fluktplanene endres. Dermed måtte lette klær, sko og veske, byttes med nikkers, beksøm og ryggsekk. Helst uten at familiene hjemme registrerte at guttene hadde vært hjemme og skiftet. Omsider var de 8 fra Lommedalen pluss to til som hadde ligget i dekning i Oslo, på plass i leiligheten til skuespiller George Løkkeberg i Oslo. Neste morgen fikk de informasjon for flukten.
- Det kom en dame som fortalte oss at vi 10 skulle gå ut om morgenen fra kl 09, med to minutters mellomrom, i retning Stensparken. På et gatehjørne skulle vi møte en mann som leste naziavisen ”Fritt Folk” og spørre om å få låne den. Hvis han svarte at han ville ha den selv, var han rette mann. Han ble imidlertid forskrekket da han etter hvert så hvor mange vi var. Han hadde fått oppgitt at det først bare skulle komme to som først skulle ned i byen og hente noe.
10 ungdommer med nikkers, beksøm og ryggsekk i Stensparken en sommerlig augustmorgen, var mildest talt iøyenfallende. Halstein var sammen med en gutt som het Finn, blitt plukket ut som reiseleder for guttene, og kontaktpersonen sendte av sted Halstein og Finn, mens han ba de åtte andre spre seg i parken og vente.
- Vi skulle til Bislet og finne en dør der det sto ”Pastor Hansen Bauer” på skiltet. Vi ringte på og kom inn i en leilighet som var helt tom for møbler. Der traff vi en mann som hadde med seg falske arbeidstillatelser til alle oss 10 til arbeid i Enebakk. Dessuten fikk jeg utlevert en konvolutt som jeg skulle levere til den siste grenselosen som fulgte oss før vi skulle passere svenskegrensen. Konvolutten inneholdt 5 000 kroner.
De fikk også orientering om reiseruten. Enebakk-bussen fra Ankertorvet kl 14.30. Sjåføren hadde fått et rasjoneringshefte for å holde tett. Så skulle de gå av ved Øyeren og holde seg i skjul til kl 22.00.
- Vi fikk med oss et lite brunt tøystykke. En liten bit av det samme tøyet skulle vi finne ved siden av veien der vi skulle holde oss i skjul. En mann skulle ro oss over Øyeren. Kontakten med ham skulle opprettes ved at han skulle ta opp et lommetørkle og snyte seg og spørre hvor vi skulle hen. Vi skulle svare at vi skulle over til Sandstangen. Da vi hadde fått denne informasjonen, dro vi tilbake til Stensparken for å informere de andre og hente ryggsekkene våre som vi hadde satt igjen der. Men da vi kom frem mot parken, fikk vi se en gartner som gikk og rakte løv. Han gjorde noen merkelige fakter med hånden, som for å advare oss.
De så at benken der Halsteins bror Sveinung og en annen hadde sittet, var tom. Ryggsekkene de hadde satt der, var også vekk. Inne i parken sto det to drosjer som seks gutter ble skjøvet inn i. Blant dem var Sveinung. Det var tre uniformerte menn med maskinpistoler og to sivilkledde som foretok arrestasjonene. To kom seg unna. De hadde sittet på en benk på motsatt side av parken.
Senere viste det seg at det var en boktrykker som hadde angitt guttene. Han ble etter krigen dømt for dette og andre ting han hadde gjort seg skyldig i.
-  Finn og jeg fortsatte utenom parken og beveget oss forsiktig til George Løkkebergs leilighet. Vi gikk fem og tilbake i gatene for å kontrollere at ingen fulgte etter oss. Der ble vi bedt om å gå til en bokhandel på Karl Johans gate og på bakrommet der, fikk vi instrukser for hvordan vi skulle reise videre. Da vi satt på Enebakkbussen senere, hørte vi to eldre herrer foran oss snakke om at det skulle være med 10 unge gutter som skulle til Sverige. Det hadde de hørt av sjåføren. Vi hadde jo fått beskjed om at han hadde fått et rasjoneringshefte for ikke å si noe. En dame kom og snakket med sjåføren. Jeg tror det var hun som ga ham rasjoneringsheftet. En annen dame som kom, ba sjåføren vente litt. Senere hørte vi at de hadde håpet å få med de to som hadde rømt fra Stensparken, men de kom ikke. Jeg må virkelig beundre disse unge damene som var med i motstandsbevegelsen og utførte mange tøffe jobber.
Da de kom til Øyeren, var det bare Halstein og Finn igjen i bussen. Sjåføren spurte hvordan de hadde tenkt å komme seg til Sverige, men de skjønte at de ikke kunne fortelle noe til ham. De gikk av bussen ved 17-tiden og oppholdt seg i skogen mens de ventet på kontaktpersonen. Ryggsekkene hadde jo blitt tatt i parken, så de var uten mat og vann. Mens de ventet, kom det en lastebil og stanset der de skulle møte sin mann.
- Vi ble veldig skeptiske til den bilen, men da kom vår mann litt forsinket og snøt seg som avtalt i lommetørkle sitt. ”Kom igjen”, sa han og gikk mot lastebilden. I det samme kom det fem stykker på sykkel i rasende fart og kjørte forbi. ”Nå kjører dom for langt”, sa mannen. Sjåføren på lastebilen viste seg å være èn som Finn kjente og han skulle ta med seg syklene til dem fem. Syklistene kom tilbake og vi gikk ned til vannet hvor det lå to båter. Det var en mann til der og vi skulle ro over Øyeren hvis det var et hvitt lys på den andre bredden. Rødt lys betydde fare på ferde.
Litt utpå vannet kom det en tredje båt som fulgte etter, men den snudde og forsvant da en av båtene de satt i, rodde mot ham.
- På den andre siden lyste et hvitt lys og vi steg i land. Her satt det en eldre mann. Han hadde med et spann med lapskaus som vi spiste med en gang. Det smakte virkelig godt. Dette var altså en grenselos. Han var utstyrt med en stor pistol. ”Her er det jo bare spreke ungdommer, så da kan vi jo gå på litt, da”, sa han. Vi gikk i bekmørket rett østover gjennom Rømskog, og gikk så lenge det var mørkt. Da det begynte å lysne litt, kom vi frem til et telt i skogen. Der skulle vi oppholde oss til det ble mørkt igjen og blant annet prøve å sove litt.
Her var det en ny los som skulle følge de syv guttene videre. Da han hørte at de ikke hadde noe mat, forsvant han og kom tilbake med to liter surmelk og to brød.
- Det smakte også herlig, minnes Halstein. – Til å begynne med den andre natta, gikk vi forbi en god del gårder og annen bebyggelse. ”Gå på grasbakken her, gutter”, sa losen ”for her bor det flere nazister langs hele veien”.
Han gikk foran med pistolen i handa og de måtte klatre over flere piggtrådgjerder og ro over et vann til. Muligens Rødnessjøen.
- Da vi begynte å nærme oss grensen, kom vi frem til det siste vannet vi skulle over, og det begynte å lysne litt. Det lå til og med noen tyskerbrakker ved enden av vannet. Losen gikk bort under en stor gran og fant frem en sammenleggbar båt. Det ble tre turer med båten og jeg husker jeg måtte vente til siste turen. Båten var jo så liten og ventetiden og selve båtturen var et mareritt.
Fra vannet var det fortsatt et godt stykke å gå før de endelig kom frem til grensegata mellom Norge og Sverige. Den var snauhugget for trær og meget synlig.
- Akkurat da kom morgensolen og jeg glemmer aldri det øyeblikket, sier Halstein.
– Losen forklarte hvor vi skulle gå for å møte svenske militære vaktposter. Vi tok farvel med losen og takket for hjelpen. Det var denne losen som fikk de 5000 kronene jeg fikk med fra ”Pastor Hansen Bauer” i Oslo.
Ved 7-tiden kom de frem til den svenske vaktposten. Fikk sove, tørket sokkene litt og ble servert ekte svensk smørgåsbord på en gård i nærheten av vaktstua.
- Jeg tror det er det beste måltidet jeg har fått i mitt liv, sier Halstein.
I Sverige ble de behørig registrert og begynte etter hvert opplæringen i Det kongelige norske reservepolitiet.
Broren Sveinung, som ble arrestert sammen med de fem andre i Stensparken, ble forhørt på Victoria Terrasse og deretter plassert i fengslet i Åkerbergveien i påvente av dom. Alle fikk 6 måneders fengsel og sonet på Berg arbeidsleir ved Tønsberg. De ble sluppet ut rett før frigjøringen.
Da freden brøt løs, kom Halstein Trulsrud hjem med fenriks grad og ble i tre uker før han returnerte til Sverige for å fullføre den militære utdannelsen

Halstein fra Nedre Trulsrud ble fenrik etter endt utdannelse i Sverige i 1945.