Nedre Trulsrud, en gård midt i bygda.
Et foredrag laget av Halstein Trulsrud og A Morgan Olsen
Et foredrag laget av Halstein Trulsrud og A Morgan Olsen
Første tomt til skole ble skilt ut fra øvre Trulsrud, skolen var klar i 1913
Hopp ditGeografisk sett ligger Trulsrud midt i bygda, 2 km fra Vigfossbrua ved Maxbo og 2 km fra Bykrysset, eller Bygrinda, som Odd Joakim heller vil si. Også næringsmessig og kulturelt er gårdens historie og bygdas historie flettet i hverandre. Det er ikke så merkelig, for hvis en kjenner historia til alle gårdene, så kjenner en nødvendigvis også bygdas historie
Vi starter med den opprinnelige Trulsrudgården, matrikkelgården som på 16- og 1700-tallet fikk nr. 99. Og 99 er fortsatt gårdsnummeret til alle de eiendommene som i dag ligger på det som opprinnelig tilhørte denne gården. Vi skal i store trekk følge utviklingen fra de eldste tider og fram til situasjonen i dag.
Dette kartet viser det som tilhørte den gamle Trulsrudgården, (gnr.99, bnr, 1). Gården var nesten på alle kanter avgrenset av vann.
På denne skissa ser vi at både Lommedalsveien og Gamleveien går tvers over gården. Ellers har den felles grenser med gårdene Krysby, Øvre Haug og Bjerke, mens Kirkeby og Hellerud ligger ned mot Lomma, tvers over for Trulsrud.
Fem epoker i Lommedalens historie
1. Tida fram til svartedauen (år 0 til ca. 1350).
2. Gjenoppbygging (1350-1600).
3. Gårdsdrift og jernverk (1600-1800).
4. Gårdsdrift , jernverk , småindustri m.m.(1800-1950).
5. Fra landbruks- til boligområder (etter 1950).
Når vi nå skal ta for oss noe av det som i årenes løp har foregått innenfor den opprinnelige matrikkelgårdens grenser, vil vi se det i sammenheng med utviklingen i Lommedalen mer generelt. Vi har valgt å dele Lommedalens historie inn i fem epoker. Den første omfatter tida fram til svartedauen, dvs. til omkring år 1350.
At vi har med en rud-gård å gjøre, betyr at det er en såkalt rydningsgård, og de stammer stort sett fra vikingtida. Gården var bebodd fram til svartedauen. Da ble det folketomt, ikke bare på Trulsrud, men på de aller fleste gårdene i Lommedalen.
Den andre epoken omfatter tida fra svartedauen og fram til begynnelsen av 1600-tallet. Vi vet ikke så mye om den tida, men regner med at det skjedde en gradvis utvikling av landbruk og skogbruk.
At kaptein Cock oppdaget Australia i 1616, fikk vel ikke så mye å si for utviklingen i Lommedalen, men i 1610 skjedde det noe viktig som kom til å bety svært mye like fram til våre dager. Det var etableringen av Bærums Verk. Fra da av og fram til begynnelsen av 1800-tallet var det gårdsdrift og jernverksdrift som på ulike vis kom til å prege livet for folk i Lommedalen
... og på Trulsrud. For det første var det eierne av jernverket som i lange perioder som også eide gården Trulsrud. Dermed kunne de påvirke leilendingene og for en del bestemme over gårds- og ikke minst skogsdrifta. Dette gjaldt ikke minst for leilendingene på Trulsrud som i stor utstrekning dreiv med kølbrenning.
:
Utover på 1800- og 1900-tallet var fortsatt gårdsdrift og jernverksdrift viktig for folk i Lommedalen, men det skjedde også andre ting i denne tida. Næringsmessig kom det flere håndverks- og småindustribedrifter, det ble startet butikker og det skjedde det mye når det gjaldt kommunikasjon og skoleutvikling m.m.
Når vi nærmer oss midten av 1900-tallet, blir det for en stor del slutt på jordbruket. Mange mindre bedrifter forsvinner, og det kommer etter hvert fart i boligbyggingen.
Ett av demest markerte utviklingstrekk i Lommedalen finner vi når vi ser på hvor mange personer som har hatt eiendom i dalen, og hvor mange som har det i dag. For en fire hundre år siden var det bare 23 matrikkelgårder i hele dalen, og i perioder var det færre eiere enn det, siden enkelte store gårdeiere eide flere av gårdene. Etter hvert kom det selveiere på mange av gårdene, og de fleste av gårdene ble delt, slik det framgår av denne oversikten:
Eine Trulsrud nedre (1767) Bjerke Johnsrud, nedre Rognlia |
Guriby Aamot By Vensås, øvre
|
Kirkeby Muserud Burud Skollerud
|
I året 1767 ble gården Trulsrud delt mellom brødrene Henrik og Even Svendsen. Hendrik fikk gårdsnr. 99 bruksnr. 1, Nedre Trulsrud, og Even fikk gårdsnr. 99 bruksnr.2, Øvre Trulsrud. Og oppdelingen av gårdene er blitt ført videre. Tomter er blitt utskilt til bedrifter og boliger, og større områder er blitt til byggefelt med mange hus og blokker med en hel rekke selveide leiligheter.
Eiere av Gården Trulsrud (Gnr. 99)
Før 1625 ?
1625-1663 Nesøygodset
1663-1674 Knud Frantzen
1674-1698 Johan Krefting, Anna Krefting, Bærums Verk
1698-1767 Henrich Christensen m/etterkommere
Vi vet ikke hvem som eide gården Trulsrud før 1625, men da hørte den inn under Nesøygodset. I 1863 overtok rikingen Knud Frantzen mange av Nesøygodsets eiendommer, og da det var gått 11 år solgte han bl.a. Trulsrud til eierne av Bærums Verk, først Johan Krefting og etter ham, Anna Krefting. Etter nye 24 år kom Trulsrud igjen i privat eie, og var det inntil gården som nevnt ble delt i 1767.
Nedre Trulsrud (Gnr. 99, bnr. 1)
1767-1770 Henrik Svendsen
1770-1774 Ole Hansen Haga
1774-1795 Anders Gulbrandsen Frogner
1795-1915 Peder Anker, Herman, Karen og Harald Wedel Jarlsberg, Carl, og Harald Løvenskiold, Bærums Verk
1915-1960 Martin Trulsrud
1960-1979 Halstein Trulsrud
1979- Steinar Trulsrud
Så kom nye eiere inn i bildet før Bærums-Verk-eiere igjen overtok gården og hadde den i 120 år, fram til 1915. Oldefaren min, Lars Kristensen, kom fra Nedre Johnsrud og ble leilending på Nedre Trulsrud i 1854. Etter han overtok min bestefar som leilending og var det fram til han døde i 1913. Da dreiv bestemora mi og sønnene hennes gården inntil faren min, Martin Trulsrud, fikk kjøpt gården i 1915. Etter det ble det meg som overtok i 1960, og jeg hadde den til 1979. Etter er det sønnen min Steinar, som har hatt det som til enhver tid har vært igjen av Nedre Trulsrud. Gnr. 99, bruksnr. 1.
Øvre Trulsrud (Gnr. 99, bnr. 2/6/18)
1767-1784 Even Svendsen
1784-1815 Peder Hansen Horni
1815-1830 Kona til Peder og sønnen Hans
1830 - ? Ole Pedersen
? - ? Lars Eriksen
? - ? Hans Larsen
? - ? Olaus Johnsen
1910-1935 Kristian Gundersen Krysby
1935-1947 Sofie Krysby
1947-1985 Thor Krysby
1985-2008 Kåre Krysby
2008- Anders Krysby
I 1865 ble Øvre Trulsrud også delt og den ene delen fikk gårdsnr. 99 bruksnr. 6 og fikk navnet Kølabraatan. Kolabraatan hadde etter hvert forskjellige eiere til Kristian Krysby kjøpte garden i 1910. I 1914 kjøpte han også Sørjordet som ble fradelt Nedre Trulsrud og fikk gårdsnr. 99 bruksnr. 18.
Øvre Trulsrud (Gnr. 99, bnr. 2/14)
(1865) Halvor Gulbrandsen
(1875) Johanne Hellesdatter
? Gulbrand Halvorsen
(1888) Martin Larsen Skollerud
? Martin Halvorsen Guriby
(1903) Hans Martinsen Guriby
Kristian Gulbrandsen Haug
Emilie Haug
(1950) Erling haug
Alf Otto Haug/Per Kristian Haug
Per Kristian Haug
Den andre delen, gårdsnr. 99 bruksnr. 2, Øvre Trulsrud vestre skiftet også eiere flere ganger, men ble i 1903 kjøpt av Hans Martinsen Guriby. Etter hvert bygde han et lite bruk i Gamleveien 130 med hovedbygning og låve og bodde der en periode. Men i 1917 solgte han Øvre Trulsrud vestre. Han beholdt bruksnr. 2 som var en stor del av skogen og fradelte gårdsbruket Øvre Trulsrud vestre med en lien del skog og jord og bruket fikk nå bruksnr. 14. Kjøperen var Kristian Gulbrandsen Haug.
Vi skal nå se på hva som har foregått på ulike deler av den opprinnelige trulsrudeiendommen gjennom tidene, og vi kan begynne med håndverks- og mindre industribedrifter.
På én av husmannsplassene under Øvre Trulsrud hadde Hans Pedersen satt opp smie i 1845, og plassen er blitt kalt Smedplassen.
Noe tilsvarende skjedde omtrent samtidig på en annen husmannsplass under Øvre Trulsrud. Der var det en skredder, Martin Pedersen, som kom i gang, og den plassen ble hetende Skredderplassen. Sønnesønnen til Martin kalte seg Henry Pedersen Trulsrud, og i folketellingen 1910 står Skredderplassen oppført under navnet ØvreTrulsrud.
I 1898 ble Lommedalen Trævarefabrik startet nede ved Løkkafossen. Fabrikken lå delvis på Trulsrudgrunn, delvis på en del av gården Bjerke. Bjerkebekken som skiller de to gårdene, rant ut midt under bygningen. Denne fabrikken startet med å lage redskaper til landbruket, og laget etter hvert også andre trevarer. Fabrikken ble nedlagt ca.1970.
Bærums Verk hadde i mange år stort behov for trekøl og trekølbrenning ble en utbredt virksomhet i Lommedalen. Både oldefaren og bestefaren min dreiv med trekølbrenning inne på skauen, mens det etter hvert også ble satt opp jordmiler hjemme på gården Denne mila sto like nedenfor der Lommedalsveien går i dag. I 1874 ble masovnen på Bærums Verk blåst ned og Verket hadde ikke lenger behov for trekøl. Imidlertid fortsatte produksjonen fordi det ble levering til både bryggerier, destillerier, et klokkestøperi og andre bedrifter. Under 2. Verdenskrig ble det også behov for trekøl til drivstoff for biler, lastebiler og busser. En kan vel si at faren min, Martin Trulsrud, utnyttet denne situasjonen, idet han fant opp en måte å rasjonalisere produksjonen på.
Han fikk laget og tatt patent på ei stålmile, og sammen med en ingeniør Gustav A. Svendsen ble det laget et firma som fikk laget flere hundre stålmiler som ble spredt utover landet. En tid sto det to stålmiler på gården.
”Så skal vi over til noe helt annet”. Karakteristisk for skoleutviklinga på landsbygda i Norge på 1800-tallet var overgangen fra omgangsskoler til fastskoler.
I Lommedalen ble den første fastskolen starta i 1866, og den holdt til i to år på Nedre Bjerke, eller Løkka som gården også er blitt kalt.
Så ble det første skolebygget reist på en tomt skilt ut fra Øvre Trulsrud, og siden har Lommedalen skole holdt til på dette stedet. Bygningsmessige forandringer er skjedd, bygg er blitt revet og nye er blitt reist.
I 1913 sto den andre skolebygningen ferdig, og den var det onkelen min, Lars Trulsrud som bygde.
Den andre skolebygningen har fått delvis valmet tak, mens eldste skolebygningen, den hvite, ble revet i 1980-årene.
Til høyre på bildet er den andre skolebygningen fotografert i 2008.
Bygningen til venstre ble bygd i 1960-årene. Til høyre ser du bygningen fra 1960-årene fotografert i 2008
Skolebygningen til venstre ble satt opp i 1992. Til høyre ser du skolebygning som var ferdig i 2011, sett fra Gamleveien
Den nye skolebygningen, ”Låven”, sett fra sydvest. Til høyre, ”Låven” sett fra skolegården, fotografert i 2012.
Den ”gamle” skolebygningen og ”lærerboligen”, Til høyre en oversikt over de ulike skolebygningene.
Den ”gamle” skolebygningen som nå er administrasjonsbygg. Til høyre på bildet, overbygd gangvei fra administrasjonsbygget til ”Låven”.
Til venstre ser du skolegården og til høyre den gamle vaktmesterboligen.
Inngangspartiet til ”Kårboligen”.
Som en kuriositet kan jeg også nevne at det i ett år var fortsettelsesskole i den største stua på Nedre Trulsrud. Det var første året etter at jeg var ferdig med folkeskolen. Så kort skolevei har jeg ellers aldri hatt!
I en bygning som ble revet da den nye skolen ble reist, var det flere år en helsestasjon. For noen år siden ble den flyttet,men holder seg fortsatt på Trulsrudgrunn og heter nå Lommedalen legekontor.
I dette huset lå Østerli Landhandel. I 1936, eller der omkrinng, ble det lagt en telegrafkabel over Krogskauen, og de anleggsarbeidera der som jobba for Telegrafverket dom hadde stort sett tilhold på Steinsvoldssetra. Og dom lå jo der i brakker og hadde til og med dansegolv oppå der. Så ofte var det dansetilstelninger der og jentene fra Lommedalen ville gjerne opp over støtt der, og det var ikke alltid så populært for gutta som var igjen nede i Lommedalen. Så når disse herre anleggskara kom ned til Lommedalen på lørdan mange ganger, så gikk dem i butikken, Østerli Landhandleri og forsynte seg med øl da. Men så var det en som var blitt irritert for dama hanses hadde vært oppe og dansa litt med en kar oppe på Steinsvoldsetra. Og denne herre gutten fra Lommedalen skulle ta han karen, det var en skikkelig stor og voksen kar. Så dem barka sammen på gårdsplassen der ved butikken. Det endte med det at han kraftige karen han fikk den herre andre under seg på bakken og da kom han Edvin-skomaker som tilhørte Bekkelaget der. Han syns jo detta var fært. Han hadde akkurat vært i butikken og kjøpt et brød og ei flaske mjelk. Så tok han detta under armen og krabba ham på ryggen på han som holdt på å banke opp denne karen da. Så fikk han dratt han av, og dermed så snudde karen seg rundt og så rappa han te han skomakeren så han gikk på ryggen med både brødet og mjelkeflaska. Men - mens han lå der, så reiste denne karen som lå på bakken, han reiste seg opp og skreik, vet du: ”Hvorfor i all verden gjorde du detta, Edvin, jeg lå jo bare og skulle dra te’n jeg, sa’n!” Og dette var historia om gutta som jobba med kabel, telegrafkabel over Krogskogen, ja.
---
Det var litt mer med i den historia ved Østerli Landhandleri. Han skomaker’n, han Edvin-skomaker hadde, har en nevø som heter Reidar Bjerkelund, men han er populært kalt for Bindeball, og da han fikk se detta slagsmålet, så syns han detta var veldig moro. Så skreik han bare ut: ”Nei, nå skal du se Budstikka i morra, sa’n, med svære bokstaver på første sida ”Stort oppstyr i fjellbygden. Fyll og slagsmål hører til dagens orden. Dalens lappeskomaker har også fått seg en nesestyver””.
Det var sønnen til Andreas, Kåre Krysby, som fikk bygd huset ved sida av Østerli, og der fikk samvirkelaget leie lokaler.
I huset til høyre som er kalt, Bergli, har det også vært butikk.
Einar Trulsrud hadde en kiosk,den ser vi i bakgrunnen, og han kjørte også lommedalsbussen som står utenfor butikken. Til å begynne med var det bare butikklokale i huset, og det ble ofte utsatt for innbrudd. Han fikk ikke forsikring når det ikke bodde noen i huset. Etter hvert ble det bygget leilighet over butikken. Inntil videre leide han Oskar Bjerke som vaktmann, og han sov i kiosken om natta med hagla ved siden av seg. En lørdagskveld som Oskar hadde vært i kortspillag i bryggerhuset i Braatan, kom han sammen med spillekamerat , bussjåfør Larsen på hjemtur om natta. Da de kom til butikken fikk de se to menn som var i ferd med å bryte seg inn. Tyvene sprang for livet, og Oskar ropte til Larsen at han skulle ringe til politiet, så skal jeg se hvor det ble av karene. Oskar forteller:
-Nå passerer de Krysby, sa jeg, for da hørte jeg Peggy gjødde. (Peggy var hunden på Krysby). Så kom politibetjent Hansen med Forden sin.
- De får ble med De, Oskar Bjerke, så får vi se om vi kan finne disse karene, sa han.
Da de kom til Møllesletta gikk det en mann på hver side av veien.
-Der har vi karene, sa Oskar.
-Er De så sikker på det da Bjerke, sa Hansen.
-Ubetinget! Det hever seg over enhver tvil, sa Oskar.
Karene ble fakket de, og ført til politistasjonen i Sandvika.
Seinere ble kiosken revet og det ble laget en leilighet i annen etasje. Da dette bildet ble tatt , var det mulig å kjøre med slede i Lommedalsveien. Her er det faren min Martin Trulsrud som er ute å kjører med hesten Una.
Fra bekk og brønn via mindre eller større fellesanlegg til kommunalt vannverk.
Utviklinga skjer ofte trinnvis og går fra ett stadium til et annet. Et typisk eksempel på det finner vi når det gjelder måten folk har skaffa seg vann til husholdningen på.
HT:
På Nedre Trulsrud henta vi vann fra bekken helt fram til siste verdenskrig omtrent. Da fikk vi gravd brønn oppe på Krysby jordet og lagt inn vann i huset.
Neste trinn kom da Trulsrudgrenda Vannforsyning ble dannet og 18 husholdninger fikk vann fra en brønn, og via en kum, som lå i lia der Slalomveien går nå. Og det var ikke det eneste anlegget som var felles for et utvalg brukere i Lommedalen. (Bildet til venstre) I Bjerkebekken lå Skolekummen, som hadde en rekke abonnenter i området omkring skolen. (Bildet i midten) Da Skollerud boligsameie ble dannet tidlig i 1960-årene, fikk de laget sitt eget vannverk. Etter det har det kommunale vannverket sørget for vannforsyning til de aller fleste hus i hele dalen. (Bildet til høyre)
Typisk for en periode i lokalhistoria rundt om i Norge var hyttebygginga i nærområdene rundt de ulike tettstedene. Ofte dreide det seg om små utleiehytter som betød en liten attåt næring for gårdeierne. Både på gården og i Trulsrudmarka var det flere slik hytter.
Knausen var ei slik hytte som lå nede ved gården. Sangerinnen Fanny Elsta brukte den i mange år. Nå er Knausen for lengst erstattet av en helårsbolig.
”Gaukestua” ble bygd i 1920 og navnet har nok sammenheng med det som skjedde på den tida. Noen gutter leide hytta ei stønn, og faren min lovte dem ved til oppvarming. Han kjørte fram noen 3 meter lange stokker, så kunne de kappe dem sjøl. Det gjorde de ikke. De tok bort spjellet og tredde stokkane ned gjennom pipa og tente på. Til høyre ser du hytta "Granli"
Fra venstre ser du hytta ”Pjolteråsen”. Hytta ”Svalbard” lå i Trulsrudmarka der den første boligtomta ble stukket ut. Under siste krig lå jeg i dekning i denne hytta sammen med ni andre før vi dro til Sverige. Hytte nr 3 fra venstre er ”Honolulu”, Jeg eier stadig hytta, men særlig mye verdt er den ikke. På det siste bildet ser du Kleivstua
Hyttene var til fritidsbruk. Det er også idrettsanleggene. Bildet til venstre viser Trulsrudholma som nå er utleid og omregulert til golfbane.
Både Lommedalshallen og kunstgressbanen ligger på trulsrudgrunn, på tomter som i sin tid var skilt ut fra Øvre Trulsrud.
Det som framfor alt har satt sitt lett synlige preg på Lommedalen i løpet av de siste femti år eller så, er boligbyggingen. Før det ble det nok skilt ut enkelte tomter. Det kom opp hus på husmannsplassene og det kom opp andre hus, både på slutten av 1800-tallet og fra begynnelsen av 1900-tallet. For den opprinnelig trulsrudgårdens vedkommende gjaldt det for eksempel et par av husmannsplassene, og det gjaldt andre.
”Lillejordet”, Lommedalsveien 325, ble skilt ut som eget småbruk i 1898. I folketellingen 1910 står eiendommen oppført med navnet Trulsrud.
Småbruket ”Vang” ble skilt ut like etter 1900 og er blitt omtalt som et arbeiderbruk. I folketellingen 1910 står også denne eiendommen oppført med navnet Trulsrud.
Hans Martinsen Guriby som hadde kjøpt Øvre Trulsrud vestre i 1903, bygde hus og driftsbygning her ved Lommedalen skole, Gamleveien 130, og bodde her ei stønn. Så solgte han en del av Øvre Trulsrud vestre, men beholdt skogen. Huset her ble solgt til lærerbolig i 1918, og sjøl kjøpte han Nordby gård på Rykkinn.
Onkelen min bygde dette huset i 1920 og det ble kalt ”Sætrang” etter hans mor som kom fra Sætrang i Lier.
Huset «Sørli», Gamleveien 127, ble bygd ca. 1920.
Bildet til venstre var det lærerinnen Sigrid Seim fikk bygd «Solstua», Gamleveien 125 , i 1938. Huset til høyre på bildet var det min bror, Kristen Trulsrud som bygde, Gamleveien 123 , det var i 1950-åra.
Et ti-år eller to etter den siste verdenskrigen kom det en ny trend i boligbyggingen. Da ble tomter innenfor et samlet boligfelt lagt ut på salg. Det skjedde også når det gjaldt feltet Trulsrudenga.
På bildet ser du deler av bebyggelsen i feltet på Stålmila
Etter hvert kom det ny bebyggelse også på veien ned mot Løkkafossen der Trevarefabrikken i sin tid lå. Veien ble kalt Løkkafossen, mens Bindeball hadde kalt den Burmaveien da den var under bygging. Det ligger noen fine hus nedover der også.
Den største utbygginga på trulsrudgrunn har skjedd, og skjer fortsatt i Trulsrudmarka
På kartet her kan vi følge Ellen Weeas Langt oppover. De bygningene som er merket med grønt er de siste som har vært under bygging og som nå etter hvert blir ferdigstilt. Emilie Haugs vei tar av til venstre fra Ellen Weeas vei, og fra den igjen tar først Per Skredders vei og så Kristian Haugs vei av til venstre. Litt etter at Emilie Haugs vei har tatt av til venstre fra Ellen Weeas vei, tar først Speidersletta av til venstre, og litt lengre oppe tar Trulsrudsvingen av til venstre. Fortsetter vi lengre oppover Ellen Weeas vei etter at Trulsrudskogen har tatt av til høyre, finner vi at Andrine Trulsruds vei tar av til høyre, så Trulsrudsvingen også til høyre og så tar Ole Olsens vei av til venstre.
